Review

Kjære mødre, fedre,  besteforeldre, venner og lærere, her kommer en liten oppdatering.

For øyeblikket har vi det så fint at vi nesten ikke ønsker å reise hjem om en måned. Vi har akkurat blitt ferdig på skolen vi har jobbet på i to måneder som engelsk og gymlærere. Dere spør kanskje hvor mye ansvar vi hadde, var vi assistenter eller var vi lærere, til stede eller ansvarlige? Joda, vi hadde egne timer med eget program som vi fikk velge helt selv. Dette har vært en skikkelig erfaring for oss, og vi er så glade og takknemlige for denne muligheten selv om det også var litt utfordrende og vanskelig til tider.

Nå har skolen gått ut i sommerferie, og vi kommer aldri til å glemme hvor trist det var når noen av elevene innså at vi ikke kommer til å være der når sommerferien deres er over. Vi reiser tross alt bare hjem til rike Norge etter å ha fått delt denne tiden med barna, men disse barna lever i fattige områder og har altfor høye odds for å begynne med heroin og streve videre med sine liv og gjerne gifte seg og få barn rundt 16 og 17 års alderen. Samtidig har de så mye fint å komme med, og vi kan lære så mye av deres utholdenhet, modighet og glede. Så klisje som det er, men man trenger faktisk ikke spesielt mye materialistiske goder for å ha det bra, bare en god viljestyrke, glede, venner og et håp og en tro. Tror jeg.

Skolen avsluttet med karneval, som innebærer vannkrig, vannballonger, skum og farger. Man løper rundt å hiver farger på hverandre, og massevis av vann. Ikke rart at jeg er blitt forkjølt, når man går rundt gjennombløt på karnevalsfeiring på skolen, til karnevalsfeiring på barnemøte og ungdomsmøte dagen etter i en kirke i sona vi henger en del i, som heter Arca de Noe, Noahs ark. Men vi elsker karneval på Ecuadoriansk vis, og satt skikkelig pris på å få være med å feire dette.

img_0847img_5985img_5980

De neste ukene før hjemreise skal vi arrangere ferieskole og være med på fotballprosjekt. Det gleder vi oss til, og hint hint, et av fotballlagene som trener her kommer til Norge på Sør-Cup i sommer!

Slenger med noen diverse bilder, og ønsker alle en fantastisk helg!

img_0820
REGNTID 🙂
img_0710
Ligretto i kirka
img_0745
Søt høne
img_5781
Søtt sone bilde
img_0746
Fantastisk fotballbane som holder unge til sport fremfor dop
img_5763
Søt ventegjeng på helseprosjekt
img_5785
REGNtid

 

 

Kommunkasjonsoppgave

Vi har skrevet refleksjonsoppgave om kommunikasjon, og tenkte enkelt og greit at for de spesielt interesserte som ønsker å lære litt om kulturforskjellen ifht. kommunikasjon i Ecuador, kan få lese denne. Anbefaler også alle spesielt interesserte å ta en titt på neste tsjili-blad, hvor vi skriver litt om det å være volontør, til misjonsalliansen, eller finne frem til Ecuador på misjonsalliansen.no, hehe.

Klem TB

NÅR ECUADOR OG NORGE MÅ KOMMUNISERE
27.02.17

Når man reiser utenfor den norske boblen til et nytt og ukjent land, må man plutselig sette sosiale normer litt på hode og undersøke hva som faktisk er korrekt i enkelte situasjoner. Vi har allerede opplevd å tråkke på feil steder mange ganger, men vi vet heldigvis også at vi utlendinger har en relativt stor tabbekvote. Man blir utfordret med både nytt språk, nye normer for høflighet, nye normer for hilsning og så mye, annet nytt og spennende. Alt dette er former for kommunikasjon, og vi skal se nærmere på noen av disse formene som til tider krasjer når Nordmenn møter Ecuadorianere. 
Den nonverbale kommunikasjonen er den kommunikasjonen som skjer uten ord, og enkelte vil hevde at opptil 50-80% av informasjonen som overføres fra en til en annen, skjer ved hjelp av nonverbale tegn og signaler. (Dahl, Thomas 2013: 175) Da er det jo åpenbart at dette er en stor del av kommunikasjonen vår, men kroppsspråket er ikke internasjonalt, og vi har sett at det er andre former for blant annet avstand, peking med munnen, andre håndbevegelser, spesiell plystring, andre hilseskikker og normer, samtidig som et smil kan oppfattes som flørting, og valg av klær og antrekk kan signalisere en helt annen greie her enn i Norge.
Det første og enkleste å legge merke til og plukke opp er hilsning og kroppskontakt. Man hilser nemlig ved å gi et kyss i luften på siden av skinnet. Dette gjør man både til gode venner, til venner av venner eller hvis man møter noen bekjente på gata. Allikevel er det ofte slik at menn i mellom kan holde seg til å gi hverandre et håndtrykk og en liten klem istedenfor, for så å gå videre til et kyss på siden av skinnet til damene i rommet. Å ikke hilse ordentlig når man kommer til en plass med kjente og ukjente fjes blir nok ansett som merkelig. Og samme skikken har de også når man forlater en plass, alle skal si bli sagt hade til og kysset på siden av skinnet. Dette kan blant annet gå litt i motstridelse med norsk kultur, ettersom nordmenn har lett for å si både hei og hade uten engang å hilse med et håndtrykk. Gjerne også bare si hade til den en snakker med der og da, og deretter reise fra et møte eller selskap uten at alle er klar over at vedkommende har dratt engang. Kroppskontakten er også mye mer hyppig og naturlig her enn i Norge, noe som gjerne henger sammen med kulturen for klemme og kysse når man hilser. De har lettere for å klemme på fremmede, leie hverandre i hender eller leie hverandre med å legge en hånd på skulderen til den andre. De har lettere for å stille seg nærmere i samtale, og jeg som er svært norsk på akkurat dette området merker at jeg automatisk trekker meg små skritt bakover når den andre kommer for nært, og den andre følger etter.
På barneskolen hvor vi jobber er det også morsomt å se at noen håndbevegelser er mer eller mindre motsatte fra den norske måten vi var vant til. Når barna for eksempel vifter slik at det ser ut som man vifter «gå vekk» betyr det «kom hit». Altså viftes det med utstrekt arm, opp og ned med håndleddet, med håndflaten peket nedover, når de mener vi skal kome bort. Vi blir gjentatte ganger sett rart på, når vi glemmer oss bort og vinker dem bort med håndflaten opp, og de ikke forstår helt bevegelsen. Samtidig som de vifter med håndbevegelsene sine, kan en også legge tunga litt ned å få til en ekstremt høy plystre lyd for å signalisere at man skal komme bort.

Å kommunisere med klær og utseende er også mulig, og vi har fått gode instruksjoner på at vi ikke skal gå med shorts på jobb i 30 grader og heller ikke gå med sandaler hvor man viser tær. Viser man for mye hud kan man indikere at man ønsker noe man ikke egentlig ønsker, samtidig som hvitinger allerede får nok oppmerksomhet som det er med langbukse og t-skjorte. De ser på en eller annen måte opp til hvitinger, og kommuniserer gjennom dette at “hvitingene” er mer verdt enn dem. Dette synes vi er fælt, og vi har gjentatte ganger opplevd å bli behandlet som kjendiser, blitt tatt bilder av og bilder med. Takket uten grunn, og opplevd å fått egne seter på arrangement. Vi har fått høre dette er en del av kulturen, men det er trist å se at dem setter oss høyere.
En annen form for kommunikasjon er den verbale kommunikasjonen, som runger både muntlig og skriftlig kommunikasjon. Vi skal se nærmere på den muntlige kommunikasjonen i Ecuador i forhold til Norge. Muntlig kommunikasjon, som for eksempel den uformelle samtalen, er blant våre viktigste kommunikasjonsformer (Dahl, Thomas 2013:135).

Uten å lyve kan man si at nye språk, det er vanskelig altså. Man vil så gjerne kommunisere flytende, og si akkurat det man vil, men ender opp med et barnespråk og innvikla setningsoppbygging. Og ettersom språket er en så stor del av kommunikasjonen, ble det vertfall i starten litt utfordrende å være «seg selv» ettersom ingen ord kom naturlig. Vi har gjentatte ganger blir misforstått, samtidig som vi tror vi har forstått, men så sitter begge to parter igjen med ulik oppfatning av det som ble sagt. Spansk, som er et relativt lett språk å lære, har svært mange nye verbformer, flere ord, og en annen setningsoppbygging enn vi nordmenn er vant til. Man bygger for eksempel opp en setning, direkte oversatt med: «ikke vil jeg ha en bil blå» istedenfor å si at «jeg vil ikke ha en blå bil». Og man kan erstatte objektet i setningen med «me, te, le/la, nos, las» etter hvilket kjønn og person, og dermed stokke om hele setningen på nytt. Dessuten har de flere ord vi ikke har noe ord for på norsk, for eksempel er det forskjell på å få låne, og å låne bort. Det er mange forskjellige måter å komme på, som å ankomme og komme til en plass, og å komme bort. Man kan også enten «vite» som i å vite hvor det er og ikke ha vært der, eller vite hvor det er og å ha vært der. Dette kan til tider være frustrerende, når vi som nordmenn bare vil hive et ord på alle de andre ordene, men vi lærer og lærer.
Her i Ecuador er det også en tiltaleform vi nordmenn ikke er vant til, nemlig høflig form for du og dere. «Usted» betyr det vi i Norge tidligere kalte for «De» og «ustedes» er «dem». Å vite akkurat hvem vi skal prate høflig til blir av og til en utfordring, men eldre, fremmede, arbeidere og folk som er lengre oppe i systemet – skal du i utgangspunktet tilsnakke med høflig «du» eller «dere». Man skal også være høfligere i språket ved å ikke kalle lærerne for fornavn, men med «miss» foran navnet. Dessuten må man be om tillatelse, «permiso»,  for å komme inn i et nytt rom, eller for å komme forbi noen andre. Og når man da kommer inn i det nye rommet må man hilse alle som er der og gjerne spørre «como estas?» som betyr «hvordan har du det», men som ikke er nødvendig å svare på. Man er rett og slett flere hakk høfligere enn i Norge. En annen form for høflighet her er gjerne det å si «ja vi kommer» eller «ja vi vet hvor det er», selv om en ikke kommer og ikke vet hvor det er. Dette er sannsynligvis fordi en ikke ønsker å skuffe de andre,

Noe annet vi har lagt merke til er en helt uvanlig tilnærmingsmåte når man skal spør andre om enten tjeneste. Her legger de ofte på en helt spesiell syte-stemme for å være høflige eller be pent. Og i begynnelsen når barna spurte om tjenester med en slik sytete stemme, spurte jeg dem om dem kunne be meg pent istedenfor, så da la de naturligvis på enda mer syting i stemmen. Men etterhvert forsto de hva vi mente med pent, og vi forsto hva de mente med pent. Men det er heller ikke bare barna som spør på denne måten, for de voksne gjør det i like stor grad når de skal be om tjenester.

Humoren vår har også visst seg å ikke passe inn i Ecuador, som den passer inn i Norge. Ironi, slik vi kjenner det, blir virkelig ikke oppfattet. Man blir mer eller mindre endende opp med å bli sett rart på, følgende av et alvorlig svar.  Derimot er humoren her nokså enkel, og man ler godt av enkle vitser eller hvis man gjør narr av nabolandet. Å gjøre narr av hverandre, slik som i Norge også, er derimot svært morsomt. Likevel er også dette i to helt forskjellige dimensjoner, ettersom de er et par hakk mer direkte og brutale i ertingen her enn i Norge. Man kan for eksempel gjøre skikkelig narr av tykke folk, eller folk som ikke har det vanlige utseende, og helt til å fortelle stygge ting om  Spesielt gir de brutale kallenavn til hverandre, som «sjokka/gordita», «jordskjelvet/terimoto», «mini/chicito» og hvis noen har et trekk fra et annet land, kan han eller hun likså godt bli kalt for det landet. Mange av elevene våre på skolen har disse kallenavnene, og det er bare vi nordmenn som ser ut til å synes dette er frekt.
Alt i alt er det svært lærerikt å møte en ny kultur, og jeg kunne gitt uttalige mange flere småeksempler på hvordan den norske kulturen kolliderer i møte med Ecuador. Kulturen er veldig fin, og vi i Norge kunne godt å ha lært et par ting om nestekjærlighet, relasjoner og det å slappe av, av Ecuador.

 

Statusoppdatering #4

Du vet det de sier om at bloggene alltid dør litt ut halvveis inne i oppholdet, det er visst et faktum. Beklager at det blir vanskelig for oss å finne tid til å blogge, men vi håper å komme sterkere tilbake snart!

For tiden jobber vi fremdeles på barneskole som lærere i engelsk og gym. Barna lærer jo litt mer engelsk for hver dag, men stadig vekk starter timen med (oversatt til norsk) “Noen som husker hva my name is betyr på spansk?”  og så sier den ene gjerne “como estas? (hvordan har du det?)” og så roper de andre i kor “COMO ESTAS?” og vi må spørre oss selv, har de virkelig ikke lært mer enn det? Men uansett så trives vi vertfall veldig godt sammen med dem, og de lærer oss mye spansk når vi prøver å lære dem engelsk. Det føles litt spesielt å se så fornøyde og (ofte) energirike unger gå hjem til mer falleferdig hus etter skolen hvor de gjerne bor oppi hverandre sammen store familier, samtidig som vi klager over dårlig Wifi i leiligheten. Vi har også nå erfart at narkotika er et problem langt ned i 8års alderen, og det kjennes ikke godt. Dessuten er det markbart at man går mot kraftigere og kraftigere regntid, ettersom flere og flere av barna ikke dukker opp på skolen. På mandag stengte skolen også tidlig på grunn av regn, merkelig nok fordi hele uteområdet var dekket av jord – noe som var vanlig her i regntiden fordi det da renner vann gjennom hele skolen og tar med jord inn på hele underlaget.

Arbeidsdagene våre er ofte fra 08.00 til 12.30 og så gjerne en pause midt på dagen før bibelgruppe, handling, voluntørkveld, samling eller andre ting dukker opp på ettermiddagen. Dagene blir godt fullt opp, og det elsker vi!

Denne forrige uka sprang vi misjonsløp til inntekt for CECE, som er skolelaget her nede. Vi har også vært med å besøkt noen helseprosjekter, som virker veldig bra! (som det er bilde av nedenfor). Og så har vi vært på kamp på åpningskampen til Barcelona, ikke Barcelona i Spania, men Barcelona i Ecuador. De har lik logo og alt, det er sånn passe morsomt.  Vi har også vært på middag i huset til en av CUMAN studentene, som er studenter som får stipend fra Misjonsalliansen til universitetet. Veldig herlig gjeng og herlig kylling og ris middag. (Favorittmaten til kanskje hver eneste Ecuadorianer må være kylling og ris)

img_0456

img_0462

img_0474

img_0484

img_0574

img_0591

img_0594

img_0606

img_0609

img_0619

img_0629
Det er faktisk veldig hjemmekoselig i sona! 

Det var en liten oppdatering fra oss her borte, så håper vi å komme med en videoblogg også i fremtiden en gang! (kanskje)

xoxo

Virkeligheten…

«All you need is Ecuador» er et slagord reiseselskapene bruker om landet. Her har de både kyst, jungel og fjell, en veldig inkluderende kultur og et åpent folk. Det er et nydelig land som vi har blitt veldig glad i.IMG_4094.JPG

Kystbyen Salinas

IMG_4041.JPG

“meg også, meg også!” Herlig lek i skolegården

IMG_3956.JPG

Vi var med på tur i jungelen!

IMG_3152.JPG

En av de mange fine kirkene i fjellbyen Cuenca der vi bodde 3 uker på starten av oppholdet.

Som alle andre land har også Ecuador sine problemer…

Dette er et av landene i verden med høyest antall partnerdrap i året. Det er en sterk matchokultur og mange kvinner og barn blir ikke behandlet særlig bra. I vår hverdag på skolen, blant lekende, smilende barn med store drømmer og gode klemmer, er det lett å glemme dette. Vi aner ingenting om bakgrunnen til hvert enkelt av barna. Derfor kan vi heldigvis stille med et åpent sinn og bare prøve å spre rundt oss med kjærlighet til alle, samtidig som vi prøver å lære bort engelsk på et språk vi så vidt kan. Men vi har jo lært teorien… Mange barn har det vanskelig hjemme, og narkotika er et stort problem. I vår skolehverdag har vi ikke merket særlig mye til det. Når vi da en dag ble vitne til salg av narkotika til små barn, slo virkeligheten oss i ansiktet.

Heroin blir blandet med alt fra murpuss til rottegift for å få et billig og effektivt stoff. En dose koster 25 cent, ca 2 kroner. Lite nok til at alle har råd til det… Selgerne lokker kunder med å fortelle at dette stoffet vil få dem til å glemme problemene de har i livet. Flere starter allerede når de går på barneskolen. Mange har det veldig vanskelig. Det er nok ikke lett å vokse opp i byens fattigste områder. Når dopet er så tilgjengelig er det lett å forstå at de kan ta dårlige valg. Det som gjorde sterkest inntrykk var kanskje hvor naturlig dette var for barna, i tillegg til å kjenne på den hjelpesløse følelsen av å ikke få til å gjøre noe… Det ble sterkt for flere av oss å få et lite innblikk i hvordan hverdagen her kan være. De er så utrolig gode barn som er gavmilde og høflige. De er ivrige på å lære og flinke til så mye. Tanken på at de skal få livet sitt ødelagt av narkotika er… har ikke ord.

Narkotika er en av sakene misjonsalliansen jobber med her i Ecuador. Det er et problem det vil ta lang tid å få bedret, men med informasjon og stor innsats er det absolutt håp!

img_3927

Vi er så heldige at vi har fått veldig god undervisning på BiG i 2,5 måneder før vi reiste ut. Vi har lært om landet vi skulle til, og forberedt oss på det vi skulle ut på. Vi har hatt samtaler med hverandre og med lærerne for å snakke om våre tanker om uteoppholdet, og være mest mulig forberedt på det som skulle møte oss. Allikevel kan man aldri vite hva som faktisk vil skje når man kommer hit. Hver enkelt reagerer forskjellig, og det går ikke ann å lese seg opp på alt. Eneste måte å finne ut hvordan man takler ulike opplevelser er å kaste seg uti det!

-Reserveblogger Vågen

Ny jobb og nye voluntører!

Buenas noches!

Midt i mellom ny hverdag på skole i sona, nye volontører, eventyr og språklæring forsvinner noen gang tiden til å blogge, men nå på fredagskveld sitter vi her småslitne hele gjengen og kjenner at det har vært en lang, og så sinnsykt utrolig kul uke. For de interesserte (og engasjerte fansen. hehe.) tenkte vi at en liten oppsummering på bloggen var på tide, og det passer akkurat nå fordi vi har så mye på hjertene også!

Vi har nemlig startet opp med engelsk og gymtimer på en skole i sona, hvor vi får være lærere og ha undervisning. Dette er så utrolig spennende for oss og inntrykkene svirrer jo naturligvis rundt i hodet. Ikke bare er det å starte i ny jobb, men det er å starte i en jobb på tredje språket sitt, undervise i klasser med 50 elever fylt opp av energi, sukkerkick, og rampestreker. Samtidig som de har en så stor vilje og lyst til å lære både engelsk og andre fag, men også bare lære om Norge og om hvorfor “gringos” er hvite og hvorfor håret vårt ikke er svart og om det finnes personer med mørk hud i Norge også. Vi har så mange morsomme samtaler med noen av barna, for eksempel hadde Marie en morsom samtale i dag:  Spurt til Marie:”Har du kjæreste?” Marie svarer nei: “Nei” “Men du har guttevenner?” “ja” “Åja, så da er guttevennene dine stygge?”

skolen

Vi har barnetrinnet litt på morgningen med gym for de minste, før vi begynner klokka 09.00(cirka 09.00 i alle fall) med undervisning i ulike klasserom i aldersgruppa femte til syvende klasse med engelsk og gym. Elevene på skolene her er naturligvis vant til en annen undervisningsmåte enn i Norge, og løser ofte det meste med å kopiere fra tavla. Bare dette har vært litt merkelig for oss, men vi prøver og tilpasse oss så godt som mulig og ta med litt fra Norge og litt fra Ecuador (og litt fra youtube og google…). Det har vært veldig morsomt til nå, men vi har så mye lære, samtidig som vi ønsker å lære bort alt vi kan av engelsk også! For de kan faktisk minimalt lite engelsk, ettersom spansk er alt de hører.

skole3

skole2

Vi har også fått nye volontører fra misjonsalliansen i hus, noe vi synes er kjempekjekt! Etterhvert kommer vi til å bo 10 stykker i huset, og da blir det endelig fylt opp i senger, bad og kjøleskap. Veldig gøy å bo flere her!

Vi er storfornøyde og litt slitne etter uka, men skal sette i gang å planlegge undervisning for neste uke, samt ha en koselig fredagskveld!

xoxo

Årets julekort

 

Kjære slekt og venner

Med ønske om en velsignet julehøytid jula 2016

Dette har vært et innholdsrikt år for familien Team Ecuador. Alle har fått opplevd en ny kultur, og har blitt mange opplevelser rikere i løpet av året. Vi har alle hatt en fin høst og blitt kjent med mange nye mennesker, og nå er vi midt i vårt livs største eventyr!

Solveig er nå 18 og avsluttet tre fine år på Øya VGS nå i vår. Sist romjul var hun i Fiji hos ei venninne, og dette har vært et år der det har skjedd masse for Solveig. I august tok Solveig et stort skritt og flyttet ut fra sitt barndomshjem. Solveig hadde det kjempebra på Bibelskolen i Grimstad, og koser seg nå i en hverdag med 30 varmegrader og mye nytt. Det gir også mye å tenke på når hun ser så mange som sliter med mye. Ellers gleder Solveig seg veldig til å bli tante til en liten gutt i januar, og sprer mye glede her i Ecuador med å bare være seg selv

Gullkorn fra Solveig det siste året: «Æ har itj kondis t å vårrå et dyr…»

15748901_1271812766227334_822474035_o

Her spiser minstejenta vår marsvin for første gang

Thea på 19 avsluttet sine 3 hektiske år på Jåttå i juni, og etter en strålende sommerferie begynte hun på BiG og har ikke angret på det. Den eventyrlystne jenta vår har fått tilfredsstilt litt av sine ønsker, men vil stadig ut av huset på nye opplevelser. I møtet med den berømte fattigdommen vekkes naturlig nok mange følelser, men det er veldig fint å bli kjent med elever og lærere som hun har fått jobbe med. Thea er full av energi og glede og betyr masse for både oss her i familien og for dem hun møter utenfor husets fire vegger.

Gullkorn fra Thea det siste året: “Hold føttene mine, så eg ikkje miste de.»

15696732_1404082986282631_1115748049_o

Her sitter Thea sammen med sine beste venner, kaktusene 

Marie, snart 20 år, gjennomførte sine tre år på videregående med stil, og kjente det frista med det store utlandet. Det var trist for henne å reise fra sin store kjærlighet, cheerleading, men det venter nok på henne når hun kommer tilbake igjen. Marie har blitt en veldig ansvarsbevisst jente og holder resten av familien hydrert og unna økonomisk dårlige valg. Hun koser seg med å få jobbe med barn, og får ofte lyst til å ta med alle hjem.

Gullkorn fra Marie det siste året: “Kan æ ta med dæn babyen hjem? Æ det innafor?”

uten-navn

Marie fant seg en liten tykk venn

Elisabeth har blitt 19 år og har hatt et veldig innholdsrikt år. Selv om Elisabeth har gått på internatskole i tre år var det utfordrende for henne å reise fra hjemgården i Verrabotn og over dammen til Ecuador. Hun tar utfordringer på strak arm, og landet vi boltrer oss i nå har begynt å få en stor plass i hjertet hennes. Før hun kom til Ecuador trivdes hun meget godt på BiG og koste seg hver dag. Elisabeth er en naturlig leder og vil alltid det beste for familien, en sjelden gang blir det litt vanskelig å holde styr på barna når det er lenge siden hun har fått mat i kroppen. For dagen øver hun masse på spansk ved å snakke med nye mennesker, som alltid blir like sjarmert.

15726047_1404105669613696_385683757_o

Elisabeth er midt i en scene fra Disneys “Et kongerike for en lama”

Johannes som har bare noen måneder igjen som 19, koser seg også i det store utlandet. Han har blitt ferdig med to år bygg og anlegg på Tryggheim og et år på påbygg. Nå er han her i Ecuador som eneste hane i en kurv full av kaklehøner. Han har gjort en god jobb på Centro Creer, og trives med arbeidet. Han har også lært masse spansk og har fått opplevd kjendisstatus blant kvinnelige Ecuadorianere som vil ta bilde med ham. Mange lurer på hvem denne mystiske gutten med blå øyne er.

img_3383

Her er den kjære gutten vår dypt konsentrert med å dreie keramikk

Julaften feiret vi sammen med de norske ansatte i misjonsalliansen og familiene deres. Vi er veldig takknemlige for å få feire det fantastiske som skjedde for over 2000 år siden, og synes det er veldig fint å få feire sammen som familie, og med så hyggelige folk.

Nå reiser vi snart på juleferie til Peru, og vi gleder oss til en annerledes uke sammen. Etter ferien skal vi tilbake i arbeidet, og vi føler at det er da vi kommer ordentlig i gang!

img_3680

Vi håper alle dere der hjemme i Norge og andre steder rundt om i verden har ei strålende julehøytid. Det er godt å tenke på at budskapet bak feiringa er det samme uansett hvor på kloden vi befinner oss:

For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder.
Han har fått navnet
Underfull rådgiver, Veldig Gud,
Evig far, Fredsfyrste

  • Jesaja 9: 6

De beste ønsker fra familien Team Ecuador

Hverdag, besøk og koz

Den siste uka har vi jobbet på dagsenteret Centro Creer. Det ligger et stykke inn i sonen, noe som fører til at vi får nye inntrykk og noe å tenke på hver dag. Vi har så utrolig mye å være takknemlige for i Norge! Det vi tar for gitt, som rent vann, skolegang og en trygg oppvekst er ikke realiteten overalt i verden.

15556363_1819429868299567_903469751_o

Utsikten fra kontoret hos misjonsalliansen. Her ute har de mange av prosjektene sine.

På dagsenteret er det full fres fra start til slutt, og etter endt arbeidsdag er det godt med et lite pust i bakken. Vi prøver så godt vi kan å møte behovene til hvert enkelt barn, men med begrensede språkkunnskaper og mange barn som må dele oppmerksomheten er det ikke alltid vi føler vi lykkes. Allikevel er arbeidsdagene veldig givende, og vi føler vi får bidratt med noe viktig. En high five etter fullført oppgave, et stort glis, en takknemlig klem: Barna sprer mye glede.

SAMSUNG CSC

En liten gruppe barn på Centro Creer. Bilde lånt fra bloggen gringos. blogg.no. Disse barna, og mange flere, har vi raskt blitt glade i.

Ellers har vi vært så heldige og fått et ekstra teammedlem den siste uka. Gøran kom vandrende inn døra forrige lørdag til stor overraskelse og glede. For de som lurer på hvilken skrue dette er, så gikk han på villmark på Øya VGS sammen med Solveig og Elisabeth. Denne trioen har mange minner sammen. Han gled rett inn i gjengen og har fått vært med på alt det spennende vi har opplevd i det siste. Man får oppleve noe helt annet når man reiser på denne måten istedet for å reise som turist. Allikevel kan vi  jo få litt følelsen av å være på sydenferie innimellom også:

15419360_1817964345112786_771949864_o

15419462_1817965605112660_515330507_o15502702_1817964415112779_1008130294_o

2,5 dollar og 45 min med buss er det eneste som trengs for en dag med sol og bading.  (og solkrem… helst faktor 50…Eller 100?)

Det er masse som skjer for tida, og vi er veldig takknemlige for at vi har så masse fine folk rundt oss som passer på at vi har det bra. Snart er det jul, og vi er litt spente alle 5 på hvordan første jul borte fra familien blir. Det kommer muligens et innlegg om dette når jula nærmer seg enda mer.

Vi blogges!

– Reserveblogger Vågen