Kommunkasjonsoppgave

Vi har skrevet refleksjonsoppgave om kommunikasjon, og tenkte enkelt og greit at for de spesielt interesserte som ønsker å lære litt om kulturforskjellen ifht. kommunikasjon i Ecuador, kan få lese denne. Anbefaler også alle spesielt interesserte å ta en titt på neste tsjili-blad, hvor vi skriver litt om det å være volontør, til misjonsalliansen, eller finne frem til Ecuador på misjonsalliansen.no, hehe.

Klem TB

NÅR ECUADOR OG NORGE MÅ KOMMUNISERE
27.02.17

Når man reiser utenfor den norske boblen til et nytt og ukjent land, må man plutselig sette sosiale normer litt på hode og undersøke hva som faktisk er korrekt i enkelte situasjoner. Vi har allerede opplevd å tråkke på feil steder mange ganger, men vi vet heldigvis også at vi utlendinger har en relativt stor tabbekvote. Man blir utfordret med både nytt språk, nye normer for høflighet, nye normer for hilsning og så mye, annet nytt og spennende. Alt dette er former for kommunikasjon, og vi skal se nærmere på noen av disse formene som til tider krasjer når Nordmenn møter Ecuadorianere. 
Den nonverbale kommunikasjonen er den kommunikasjonen som skjer uten ord, og enkelte vil hevde at opptil 50-80% av informasjonen som overføres fra en til en annen, skjer ved hjelp av nonverbale tegn og signaler. (Dahl, Thomas 2013: 175) Da er det jo åpenbart at dette er en stor del av kommunikasjonen vår, men kroppsspråket er ikke internasjonalt, og vi har sett at det er andre former for blant annet avstand, peking med munnen, andre håndbevegelser, spesiell plystring, andre hilseskikker og normer, samtidig som et smil kan oppfattes som flørting, og valg av klær og antrekk kan signalisere en helt annen greie her enn i Norge.
Det første og enkleste å legge merke til og plukke opp er hilsning og kroppskontakt. Man hilser nemlig ved å gi et kyss i luften på siden av skinnet. Dette gjør man både til gode venner, til venner av venner eller hvis man møter noen bekjente på gata. Allikevel er det ofte slik at menn i mellom kan holde seg til å gi hverandre et håndtrykk og en liten klem istedenfor, for så å gå videre til et kyss på siden av skinnet til damene i rommet. Å ikke hilse ordentlig når man kommer til en plass med kjente og ukjente fjes blir nok ansett som merkelig. Og samme skikken har de også når man forlater en plass, alle skal si bli sagt hade til og kysset på siden av skinnet. Dette kan blant annet gå litt i motstridelse med norsk kultur, ettersom nordmenn har lett for å si både hei og hade uten engang å hilse med et håndtrykk. Gjerne også bare si hade til den en snakker med der og da, og deretter reise fra et møte eller selskap uten at alle er klar over at vedkommende har dratt engang. Kroppskontakten er også mye mer hyppig og naturlig her enn i Norge, noe som gjerne henger sammen med kulturen for klemme og kysse når man hilser. De har lettere for å klemme på fremmede, leie hverandre i hender eller leie hverandre med å legge en hånd på skulderen til den andre. De har lettere for å stille seg nærmere i samtale, og jeg som er svært norsk på akkurat dette området merker at jeg automatisk trekker meg små skritt bakover når den andre kommer for nært, og den andre følger etter.
På barneskolen hvor vi jobber er det også morsomt å se at noen håndbevegelser er mer eller mindre motsatte fra den norske måten vi var vant til. Når barna for eksempel vifter slik at det ser ut som man vifter «gå vekk» betyr det «kom hit». Altså viftes det med utstrekt arm, opp og ned med håndleddet, med håndflaten peket nedover, når de mener vi skal kome bort. Vi blir gjentatte ganger sett rart på, når vi glemmer oss bort og vinker dem bort med håndflaten opp, og de ikke forstår helt bevegelsen. Samtidig som de vifter med håndbevegelsene sine, kan en også legge tunga litt ned å få til en ekstremt høy plystre lyd for å signalisere at man skal komme bort.

Å kommunisere med klær og utseende er også mulig, og vi har fått gode instruksjoner på at vi ikke skal gå med shorts på jobb i 30 grader og heller ikke gå med sandaler hvor man viser tær. Viser man for mye hud kan man indikere at man ønsker noe man ikke egentlig ønsker, samtidig som hvitinger allerede får nok oppmerksomhet som det er med langbukse og t-skjorte. De ser på en eller annen måte opp til hvitinger, og kommuniserer gjennom dette at “hvitingene” er mer verdt enn dem. Dette synes vi er fælt, og vi har gjentatte ganger opplevd å bli behandlet som kjendiser, blitt tatt bilder av og bilder med. Takket uten grunn, og opplevd å fått egne seter på arrangement. Vi har fått høre dette er en del av kulturen, men det er trist å se at dem setter oss høyere.
En annen form for kommunikasjon er den verbale kommunikasjonen, som runger både muntlig og skriftlig kommunikasjon. Vi skal se nærmere på den muntlige kommunikasjonen i Ecuador i forhold til Norge. Muntlig kommunikasjon, som for eksempel den uformelle samtalen, er blant våre viktigste kommunikasjonsformer (Dahl, Thomas 2013:135).

Uten å lyve kan man si at nye språk, det er vanskelig altså. Man vil så gjerne kommunisere flytende, og si akkurat det man vil, men ender opp med et barnespråk og innvikla setningsoppbygging. Og ettersom språket er en så stor del av kommunikasjonen, ble det vertfall i starten litt utfordrende å være «seg selv» ettersom ingen ord kom naturlig. Vi har gjentatte ganger blir misforstått, samtidig som vi tror vi har forstått, men så sitter begge to parter igjen med ulik oppfatning av det som ble sagt. Spansk, som er et relativt lett språk å lære, har svært mange nye verbformer, flere ord, og en annen setningsoppbygging enn vi nordmenn er vant til. Man bygger for eksempel opp en setning, direkte oversatt med: «ikke vil jeg ha en bil blå» istedenfor å si at «jeg vil ikke ha en blå bil». Og man kan erstatte objektet i setningen med «me, te, le/la, nos, las» etter hvilket kjønn og person, og dermed stokke om hele setningen på nytt. Dessuten har de flere ord vi ikke har noe ord for på norsk, for eksempel er det forskjell på å få låne, og å låne bort. Det er mange forskjellige måter å komme på, som å ankomme og komme til en plass, og å komme bort. Man kan også enten «vite» som i å vite hvor det er og ikke ha vært der, eller vite hvor det er og å ha vært der. Dette kan til tider være frustrerende, når vi som nordmenn bare vil hive et ord på alle de andre ordene, men vi lærer og lærer.
Her i Ecuador er det også en tiltaleform vi nordmenn ikke er vant til, nemlig høflig form for du og dere. «Usted» betyr det vi i Norge tidligere kalte for «De» og «ustedes» er «dem». Å vite akkurat hvem vi skal prate høflig til blir av og til en utfordring, men eldre, fremmede, arbeidere og folk som er lengre oppe i systemet – skal du i utgangspunktet tilsnakke med høflig «du» eller «dere». Man skal også være høfligere i språket ved å ikke kalle lærerne for fornavn, men med «miss» foran navnet. Dessuten må man be om tillatelse, «permiso»,  for å komme inn i et nytt rom, eller for å komme forbi noen andre. Og når man da kommer inn i det nye rommet må man hilse alle som er der og gjerne spørre «como estas?» som betyr «hvordan har du det», men som ikke er nødvendig å svare på. Man er rett og slett flere hakk høfligere enn i Norge. En annen form for høflighet her er gjerne det å si «ja vi kommer» eller «ja vi vet hvor det er», selv om en ikke kommer og ikke vet hvor det er. Dette er sannsynligvis fordi en ikke ønsker å skuffe de andre,

Noe annet vi har lagt merke til er en helt uvanlig tilnærmingsmåte når man skal spør andre om enten tjeneste. Her legger de ofte på en helt spesiell syte-stemme for å være høflige eller be pent. Og i begynnelsen når barna spurte om tjenester med en slik sytete stemme, spurte jeg dem om dem kunne be meg pent istedenfor, så da la de naturligvis på enda mer syting i stemmen. Men etterhvert forsto de hva vi mente med pent, og vi forsto hva de mente med pent. Men det er heller ikke bare barna som spør på denne måten, for de voksne gjør det i like stor grad når de skal be om tjenester.

Humoren vår har også visst seg å ikke passe inn i Ecuador, som den passer inn i Norge. Ironi, slik vi kjenner det, blir virkelig ikke oppfattet. Man blir mer eller mindre endende opp med å bli sett rart på, følgende av et alvorlig svar.  Derimot er humoren her nokså enkel, og man ler godt av enkle vitser eller hvis man gjør narr av nabolandet. Å gjøre narr av hverandre, slik som i Norge også, er derimot svært morsomt. Likevel er også dette i to helt forskjellige dimensjoner, ettersom de er et par hakk mer direkte og brutale i ertingen her enn i Norge. Man kan for eksempel gjøre skikkelig narr av tykke folk, eller folk som ikke har det vanlige utseende, og helt til å fortelle stygge ting om  Spesielt gir de brutale kallenavn til hverandre, som «sjokka/gordita», «jordskjelvet/terimoto», «mini/chicito» og hvis noen har et trekk fra et annet land, kan han eller hun likså godt bli kalt for det landet. Mange av elevene våre på skolen har disse kallenavnene, og det er bare vi nordmenn som ser ut til å synes dette er frekt.
Alt i alt er det svært lærerikt å møte en ny kultur, og jeg kunne gitt uttalige mange flere småeksempler på hvordan den norske kulturen kolliderer i møte med Ecuador. Kulturen er veldig fin, og vi i Norge kunne godt å ha lært et par ting om nestekjærlighet, relasjoner og det å slappe av, av Ecuador.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s